Shiba inu

Japans lille urhund

Shiba inu er den minste av de seks opprinnelige japanske spisshundene og en av de eldste hunderasene som finnes. Den ble brukt til jakt i det bratte, skogkledde japanske fjellterrenget, og den selvstendige arbeidsstilen har formet et vesen som skiller seg klart fra de fleste vestlige raser.

Rasen var nær utryddet etter andre verdenskrig og ble bygget opp igjen fra noen få linjer. I dag er den populær verden over, ikke minst på grunn av det reveaktige utseendet og den karakteristiske personligheten.

Et katteaktig vesen

Shibaen beskrives ofte som katteaktig, og det er treffende. Den er ren av natur, steller seg selv mye, og er nesten luktfri. Den er selvstendig, verdig og lite klengete, og den knytter seg til familien på sine egne premisser snarere enn å søke stadig bekreftelse.

Den er vaktsom og kan være reservert mot fremmede. Mange shibaer har også en høyfrekvent protestlyd, det berømte shiba-skriket, som de gir fra seg når de blir misfornøyde.

Trening og selvstendighet

Dette er ikke en lydig ja-hund. Shibaen er intelligent, men egenrådig, og den gjør gjerne sin egen vurdering før den eventuelt adlyder. Den trenes best med tålmodighet, gode belønninger og realistiske forventninger.

Jaktinstinktet er sterkt, og innkalling er notorisk vanskelig. Mange shibaer kan ikke gå løse i utrygge omgivelser, fordi de gjerne stikker av etter noe spennende. Tidlig, bred sosialisering er viktig.

Familieliv

Shibaen kan være en fin familiehund for den som forstår rasens natur. Den er som regel grei med barn den vokser opp med, men den liker ikke hardhendt behandling og setter pris på å få være i fred når den vil.

Den passer best hos voksne og erfarne eiere som setter pris på en uavhengig hund, og som ikke forventer en kosete skygge som følger etter overalt.

Pels og røyting

Shibaen har en tett dobbel pels som er lettstelt mesteparten av året. Men to ganger i året feller den underullen voldsomt, og i disse periodene løsner pelsen i enorme mengder. Da trengs daglig børsting i en periode.

Utenom fellingen holder den seg ren og pen nesten av seg selv, takket være de naturlige renslighetsvanene.

Helse og levealder

Shiba inu er en gjennomgående frisk og langlivet rase, og mange lever 12 til 15 år. De vanligste helseproblemene er allergier og hudplager, løse kneskåler og enkelte øyelidelser. Den hardføre naturen henger sammen med den lange, lite manipulerte historien.

Seriøse oppdrettere er åpne om helsa i linjen og lar deg møte foreldrene. Spør konkret om knær, øyne og allergier.

Shiba og andre dyr

Shibaen kan være litt dominant og lite ettergivende overfor andre hunder, særlig av samme kjønn. God sosialisering fra valp er viktig for at hundemøter skal gå greit.

Jaktinstinktet er sterkt, så overfor katter og smådyr kreves tilvenning og oppsyn. Vokser den opp med andre kjæledyr, går det ofte bedre, men instinktet bør man alltid ha i bakhodet.

Shiba i leilighet

Shibaen kan bo i leilighet, takket være de rene vanene og det moderate aktivitetsbehovet. Den bjeffer som regel lite i hverdagen, men protestskriket kan komme når den blir misfornøyd.

Forutsetningen er at den får daglige turer og litt aktivisering. Den er ren og nesten luktfri, noe som gjør den til en grei innehund for den som forstår rasen.

Sosialisering fra valp

Fordi shibaen er selvstendig og reservert, er tidlig og bred sosialisering ekstra viktig. La valpen møte mange mennesker, dyr og situasjoner på en positiv måte, så den blir trygg og omgjengelig som voksen.

Den svarer best på tålmodig, vennlig trening med gode belønninger. Forsøk på å tvinge eller presse en shiba slår som regel feil ut.

Mange shibaeiere beskriver forholdet til hunden som annerledes enn til andre raser, nettopp på grunn av selvstendigheten. Den krever at du møter den med respekt for hvem den er, og til gjengjeld gir den deg en trofasthet på sine helt egne premisser.

Før du kjøper en shiba inu-valp

Sett deg grundig inn i rasens selvstendige natur før du bestemmer deg, og vær ærlig med deg selv om du vil trives med en hund som tenker selv. En shiba inu-valp passer best hos noen som verdsetter nettopp uavhengigheten.

Be om opplysninger om knær, øyne og allergier i linjen, og møt gjerne foreldrene for å vurdere gemyttet. Velg en oppdretter som kjenner rasen godt.

Får shibaen forståelse, tydelige rammer og lov til å være den uavhengige urhunden den er, får du en ren, vaktsom og verdig kamerat med en personlighet du ikke finner maken til.