Bein og tyggegodt – hva er trygt?

Bein og tyggegodt er noe mange forbinder med en lykkelig hund, og tygging er både naturlig og sunt. Men her er det viktige forskjeller å kjenne til, for ikke alt som selges som tyggegodt er trygt, og bein kan være alt fra ufarlig til direkte livstruende avhengig av type. Litt kunnskap gjør at hunden kan kose seg trygt.

Kokte bein er farlige

Den viktigste regelen om bein er at kokte bein aldri skal gis til hund. Når bein kokes, blir de sprø og splintrer lett i skarpe biter som kan skade munn, svelg og tarm, eller sette seg fast. Restene etter middagen – kyllingbein, kotelettbein og lignende – hører altså ikke hjemme i hundeskålen. Dette er en av de vanligste og farligste feilene man kan gjøre i god mening.

Rå bein – med forbehold

Rå bein splintrer ikke på samme måte som kokte og gis av en del hundeeiere, særlig de som råfôrer. Også rå bein har imidlertid en viss risiko: hunden kan brekke tenner på for harde bein, svelge for store biter, eller få i seg bakterier. Gis rå bein, bør det skje under oppsyn, med bein i passende størrelse, og med kjennskap til hundens tyggevaner. Mange velger å la være, og det er et helt greit valg.

• Kokte bein: aldri – de splintrer og kan skade alvorlig.
• Rå bein: gis av noen, men med risiko og under oppsyn.
• Velg tyggeobjekter i riktig størrelse og hardhet.
• Følg alltid med på en hund som tygger på noe nytt.

Trygt tyggegodt

Det finnes mye tyggegodt å kjøpe, av varierende kvalitet og trygghet. En grei rettesnor er at et tyggeobjekt ikke skal være så hardt at det kan sprekke en tann, og ikke så lite at det kan svelges helt eller sette seg fast. Vær oppmerksom på biter som gnages løs underveis. Følg alltid med på hunden de første gangene den får noe nytt, så du ser hvordan den håndterer det.

Tygging er bra – med trygge objekter

Selv om man må være forsiktig, er tygging i seg selv sunt og verdifullt for hunden. Det gir et naturlig utløp, virker beroligende og er bra for tennene – noe vi går nærmere inn på under tygging som aktivisering. Nøkkelen er å velge trygge tyggeobjekter og holde øye med hunden. Da får den gleden og nytten av å tygge, uten den risikoen som farlige bein og uegnet tyggegodt innebærer.

Størrelse og tyggevaner

Når du velger tyggegodt, må du ta hensyn til både hundens størrelse og hvordan den tygger. En kraftig tygger som maler i stykker alt, trenger noe annet enn en forsiktig en som koser med tyggebeinet i timevis. Et tyggeobjekt bør være stort nok til at hunden ikke kan svelge det helt, og ikke så hardt at den kan sprekke en tann på det. Følg med på en hund som tygger ivrig – greier den å bite av store biter, bør objektet vekk. Tilpasningen til den enkelte hunden er det som gjør tygging trygt.

• Tilpass tyggegodt til hundens størrelse og tyggestil.
• Stort nok til ikke å svelges, mykt nok til ikke å sprekke tenner.
• Ta vekk objekter der hunden biter av store biter.

Tygging er sunt – med vett

Selv om man må være oppmerksom på farene, skal man ikke glemme at tygging er et naturlig og verdifullt behov hos hunden. Det gir mentalt utløp, virker beroligende og er bra for tannhelsa, slik vi går inn på under tygging som aktivisering. Poenget er ikke å nekte hunden å tygge, men å la den gjøre det på trygge objekter og under et visst oppsyn. Da får hunden all gleden og nytten av å tygge, mens du holder risikoen for skader nede.

Følg alltid med

Den enkleste sikkerhetsregelen for alt tyggegodt er å følge med på hunden mens den tygger, særlig de første gangene den får noe nytt. Da ser du hvordan den håndterer objektet – om den koser forsiktig eller prøver å sluke det helt, om biter løsner, eller om noe er i ferd med å bli farlig lite. Et øyeblikks oppmerksomhet kan forhindre at en hyggelig tyggestund ender med en tur til veterinærvakta. Brukt med tilsyn og fornuft er tygging trygt og verdifullt for hunden.